Fra kornbinge til setersjel – Stabburet på Horgesetra
Det var Ola Horgensen som i 1860-årene satte de første stabbene i bakken oppe på Horgesetra. Han hadde sett hvordan rottene herjet med kornet nede i bygda, og bestemte seg for at her oppe, der lufta var tynn og vintrene harde, skulle maten stå trygt. Tømmeret ble hogget fra den gamle furuskogen i lia nedenfor – trær som hadde stått der i hundrevis av år, og som ga vegger så tettpakkede at ikke det minste vindpust slapp igjennom.
I generasjoner var stabburet selve skattkammeret på setra. Her hang spekekjøttet fra høstslaktingen, her sto tønnene med saltet ørret fra Sønstevatn, og her lagret de flatbrødlefser så store at de knapt fikk dem gjennom døra. Det ble sagt i bygda at den som hadde fullt stabbur på Horgesetra, hadde lite å frykte av vinteren.
Da seterbruket endret seg utover 1900-tallet og det ble mindre behov for den store matlagringen, fikk stabburet nytt liv. Oldefar Nils – kjent for å alltid ha en løsning klar – innredet loftet med køyesenger og ulltepper. «Setra trenger et gjesterom», sa han, og snart ble det tradisjon at slekt og venner fra bygda sov der oppe i de lyse sommernettene. Barna elsket det spesielt: lyden av tømmeret som knakte i nattevinden, lukten av gammel furu, og historiene de voksne fortalte når stearinlyset flakket.
I dag står stabburet der fremdeles, stødig på sine stabber, som et levende vitnesbyrd om livet som ble levd på setrene i Sigdal. Veggene bærer merker etter generasjoners bruk – en innrisset dato her, et slitt dørblad der – og hvert merke forteller sin egen historie. For familien er stabburet mer enn en bygning. Det er en påminnelse om at de gode ting varer, bare man tar vare på dem.